Steigen Hotell - Engeløystua > Steigens historie >

I jernalderhøvdingens rike

Steigen er ualminnelig rik på fornminner, og de aller fleste er lokalisert på Engeløya. Svært mange funn stammer fra jernalderen, men det også registrert funn fra steinalder og bronsealder. Steigen er derfor et hovedsted på det arkeologiske norgeskartet Her er tufter etter naust til langskip, store gravhauger, Vollmoanlegget, rike gravfunn med verdifulle gjenstander fra den stor verden, og en 6 m lang bautastein.
Engeløya har verdens nordligste hasseltreskog, og mange botaniske vekster har sitt nordligste voksested her. Dette var kanskje en av årsakene til at de gamle vikinghøvdingene valgte Engeløya til høvdingsete. Den 17. juni hvert år samlet høvdingene fra Hålogaland seg på Vollmoen eller Sigarshaugen til det årlige Steigartinget, en tradisjon som foregikk i flere århundrer. Stormenn fra Steigen nevnes i Snorres kongesagaer blant de fremste i landet. De deltok i storpolitikken både her hjemme og i viktige ferder til Irland, Skottland og Vesterhavsøyene i årene like etter rikssamlingen på tusentallet. Men det var på Engeløya at stormenn som Øyvind Kinnrive, Ulv Raneson, Sigurd Raneson og Lodin Ongul hadde sine hjem, sine røtter og sitt økonomiske og sosiale fundament.

Med kildemateriale i hovedsak fra H. B. Bjerk 1995: I jernalderhøvdingens innerste rike (Fotefar mot nord) og A. K. Sandmo 1987: Steigen, naturperlen og historieperlen (Steigen Historielag) gir vi en nærmere beskrivelse av del av Engeløyas fornminner.

Steigen kirke
Den eldste delen av Steigen kirke ble bygget rundt år 1200-1300. I 1962 ble gulvet under middelalderkirken arkeologisk utgravd. Utgravninger viser at kirken er reist på en gammel kirkegård, og at det kan ha stått en enda eldre kirke i området. Myntfunn fra Harald Hardrådes tid viser at dette er den eldste daterte kristne kirkegården i Nord-Norge.

Under utgravningene ble hele 57 kister og flere enklere graver undersøkt. Gravplassen i kirken var knyttet til de øvre sosiale lag i samfunnet. Lagmann. prest, lensmann og enkelte rike familier hadde sine egne gravkamre. Men makt og rikdom gir ingen fribillett til et langt og lykkelig liv, det kan graver og kirkebøker bekrefte. Her finnes mange barnegraver, graver som forteller om stor omsorg. De små er gjerne lagt på et leie av blomster, vakkert pyntet med siklesløyfer, luer og slør. Mange av barna bar vakre buketter med evighetsblomster - laget av kobbertråd, silke og perler, fjær og sølvblikk.

 

 

 

Sigarshaugen
På vestsiden like ved kirken ligger en av de største gravhaugene i Nord.Norge. Det er av stor sannsynlighet at Sigarshaugen er et gravmonument. Både størrelse og den avflatede toppen har gitt næring til spekulasjoner om at haugen har en spesiell betydning, som rituelt område eller tingsted. At kirken ble bygget her i tidlig kristen tid kan tyde på at området ved Sigarshaugen også tidligere var et viktig religiøst senter. Haugen har fått eget navn, knyttet til det dramatiske sagnet om Hagbard og Signelill. Der er Kong Sigar - i sagnet en mektig høvding i liknende dem arkeologiske og skriftlige kilder forteller om - som skal være begravd her. Vi hører om en allmektig høvding, som også er hovedpersonen på Steigartinget og under religiøse seremonier. Men kjærligheten mellom kongsdattera og den unge Hagbard kan kongen ikke kontrollere, og planen om å bruke datteras giftemål til å sikre en allianse med høvdingen i Bjarmeland faller i grus. Slik knytter Sigarshaugen et levende sagn til arkeologiske og skriftlige kilder.

Gammeltunet på Steig
Like ovenfor kirken ser vi en avlang forhøyning i landskapet. Helt fram til 1797 var dette sete for lagmannen i Hålogaland (Nordland, Troms og Finnmark). Dette var en mektig institusjon. Lagmannen var kongens forlengede arm, og øverste dommer- og rettsmyndighet i den nordlige landsdel. Tidligere var gården sete for den mektige Ranesonætten. Dette var stormenn som var nært knyttet til våre første konger, som fungerte på høyt nivå i rikspolitikken i tidlig middelalder, som kongens lendmenn. Disse stormennene hadde i sin tur forbindelse til de mektige jernalderhøvdingene som rådde landet i tiden før Olav Trygvassons kristningsferd til Hålogaland i år 998. Høvdingsetet på Steig kan ha befunnet seg på gammeltunet eller en annen plass i nærheten av kirka.

Hagbardholmen
Sagnet om Hagbard og Signe er knyttet til flere stedsnavn i området. At stedsnavnene har holdt seg levende gjennom en tidsepoke på 1000-1100 år er uvanlig i landssammenheng. Det var på holmen nedenfor kongsgården Kong Sigar befalte at Hagbard skulle henges. Og like ved land, nedenfor kirka, finnes en holme som passer til sagnet, Hagbardholmen. I alt er det 23 kjente graver på Hagbardholmen, de fleste fra vikingtid. H. E. Lund grov ut 11 av gravene i 1954. Gravene ligger i et samlet felt og det står en liten bauta nær feltet. Det er ikke store gravmonumenter som preger gravfeltet på Hagbardholmen, men gravminnene er oftest fint oppbygget og rike på gravgaver. Etterslekten har tydeligvis lagt vinn på å gi de døde en solid stilling i det hinsidige. Dette betyr sannsynligvis at disse menneskene har hatt en spesiell status i levende live. Den mest kjente av gravene, datert år 900, var ei kvinne begravd i trekammer. Graven var ikke markert på overflaten, men under bakken fantes en av de rikeste gravene vi kjenner fra Nord-Norge. Kvinna er utstyrt med langt mer enn redskaper hun måtte trenge i sitt neste liv. Her var gjenstander knyttet til produksjon og vedlikehold av klær, spinnehjul, vevsverd, linhekle, nåleeske og en hvalbeinsplate som kanskje ble brukt til glatting av tekstiler. Her var dessuten sigd, kniver, bryne, kokekar, en pung med flint, kvarts og jern til å gjøre opp ild, og en beinkam med vakre utskjæringer. Kvinna var vakkert pyntet, med flere verdigfulle smykker. Hun hadde store skålformede bronsespenner festet til selene i stakken, et større bronsesmykke med innlagt glass og farget stein, ringer av bronse og et kjede sammensatt av rundt 1200 glassperler. I skarp kontrast til funnrikdommen i kvinnegrava, står mannsgraven som ligger like ved. Her er gravlagt et menneske, en samling fuglebein og en dyretann. Ved halsen er en klavelignende gjenstand. Den sparsomme utrustningen av denne graven er nesten like mystisk som rikdommen i den første. Å grøsse ved tanken på om dette kan være Hagbard og Signelill er fullt forståelig .....
Arkeolog H. E. Lund lot steinrekker og gravkamre ligge etter utgravningene. Slik kan vi studere hovedstrukturen i gravfeltet sine opprinnelige omgivelser, sammen med den kunnskapen undersøkelsen gav. Lund fortjener ros for at han tenkte på de kommende slekter, og ikke bare fortiden. Fra fastlandet til Hagbardholmen er det en steinfylling, og holmen kan med letthet besøkes til fots.

Vollmoanlegget etter et maleri av A. Reinerts 1956.

Vollmoanlegget
I levende live må ringtunet på Vollmoen ha vært et av jernalderhøvdingens viktigste anlegg, et velkjent og viktig punkt på jernalderens norgeskart. Ingen skriftlige kilder forteller noe om ringtunene, og det er underlig at et slikt viktig bygg blir helt glemt. Men fortidsminnet greide likevel å overleve i glemselen. Vollene på moen ble lagt merke til, og levningene fikk leve videre i navnet «Vollmoen». Ringtunet ble oppdaget av amatørarkeolog Edvard Havnø i 1926. Havnø mente han hadde funnet det berømte «Steigarting» som var kjent fra sagatekstene. Nyheten om tingplassen vakte stor oppsikt, og Havnø skrev en lengre utgreiing om funnet, bl.a. dette i Aftenposten 9.10.1931: «Tingplass fra vikingtiden gjenfunnet i Nordland.

Hvert 2. år settes Sagaspillet opp på Vollmoen. Begge foto: Gunnar Grytøyr.

Stedet hvor Steigarting blev holdt i det eldgamle ting for Hålogaland. En ved voller og tomter omgitt flate av oval form, 50 meter i lengden og 30 meter bred, med sparsom gressvekst, i utmarken av gården Steigen på Engeløy i Nordland. At det er den gamle, nedlagte og forglemte tingplass vi har for oss, kan der ikke være tvil om, skjønt stedet var ukjent og uten tradisjon blant befolkningen. Nu har eiendommen Steigberget begynt dyrking av Vollmoens vestre del, langs foten av Steigberget, og faren for den gamle historiske tingplass er rykket nærmere». Takket være Havnøs engasjement ble Vollmoen reddet. Området ble siden innkjøpt av Staten, og eies i dag av Tromsø museum. Ringtunet ble utgravd under ledelse av H. E. Lund i 1941 og 1942. Nøyaktig kartlegging viste 16 tufter rundt et ovalt tun. Omkring tunet var 26 større og mindre hauger, samt 40 mindre søkk i bakken. Den gamle ferdselsåra over Steigskaret og mot Steigen kirke gikk tvers gjennom tunet. Ringtunet representerer neppe selve høvdinggården. Det er ikke knyttet til godt jordbruksland og det er ingen tegn til fjøs, lager etc. som ville være naturlig på et gårdsanlegg. At det ikke er knyttet gravminner til anlegget er også et tegn på at dette ikke har vært faste boplasser. De tydelige vollene stammer fra tykke vegger av gresstorv. Husene var svært like, og alle var bolighus eller forlegning, der høvdingen kunne huse 3-400 mann om nødvendig. I gulvene fantes spor etter takbærende stolper, og ofte flere ildsteder. Haugene viste seg ikke å være graver, men store kokegroper. Flere groper er store nok til å tilberede hele dyreskrotter. Gropa i haugen var et ildsted der man fikk glør til å koke maten. Det hele ble dekket med jord, og det åpne ildstedet ble en gigantisk stekeovn. Haugene var bygget opp av jord som hadde vært brukt til å dekke mat og glør og viser lang tids bruk av slike storkjøkken, og som var svært hensiktsmessig når mange samles i kortere tidsrom. Flere gjenstander viser at ringtunet har vært brukt i vikingtiden. Det er bekreftet tre dateringer fra år 500-550, og en datering fra år 900. Vollmoanlegget var i bruk i vikingtiden helt fram mot år 1000.

Nausttuftene under Steigberget
På den smale bremmen under Steigberget, noen hundre meter fra Vollmoanlegget, er det funnet spor etter fire langskipnaust. To av naustene er i dag rasert og fjernet. De to andre ligger fortsatt her, og vises som kraftige søkk i bakken. Tuftene er knappe 20 meter lange, og deler av disse er undersøkt av H. E. Lund, uten større funn. Naustene ble gravd inn i bakken for å få kraftige vegger og vinne god takhøyde, i motsetning til andre jernaldernaust som består av takbærende stolper og kraftig plankevegg innerst mot jordvollen. Plasseringen av naustene under Steigberget har sannsynligvis sammenheng med ringtunet på Vollmoen.

Bø-anlegget
Riksveien går i dag tvers gjennom Bø-anlegget, og det er uklart hvor mange tufter som ble ødelagt under veibyggingen. Anleggets form tilsvarer Vollmoanlegget med to husrekker rundt et ovalt tun, med bålgroper og ildsteder utenfor. Husene har vært noe mindre. Det er ingen sikre stolpehull i gulvene, og det er få eller ingen ildsteder i tuftene. Det foreligger tre trekulldateringer fra anlegget, alle fra bålgropene utenfor tuftene. De gir en tidsplassering for bruken av anlegget til perioden år 0 - 4/500.
Vollmoanlegget som ble etablert på 500-tallet har trolig avløst Bø-anlegget, og begge har sannsynligvis tilhørt samme høvdingtradisjon på Engeløya. Fire gravhauger er registrert og utgravd i forbindelse med Bø-anlegget. I den ene graven lå enkelte bein av en kvinne sammen med en sølvspenne. Den andre graven inneholdt et fullstendig skjelett av en mann med full krigsutrustning. Gjenstandene daterer gravene til ca. år 300. Det er med dette ingen tvil om at grunnlaget for Steig-høvdingenes myndighet og anseelse på 1000 og 1100-tallet var lagt allerede ved begynnelsen av vår tidsregning, gjennom en stabil og kontinuerlig bosetning på Engeløya og i distriktet forøvrig.

Bøsanden
Det største boplassområdet fra yngre steinalder på Engeløya ligger på Bøsanden. Et stort flyvesandfelt dekker her over boplasser fra mange faser innenfor denne perioden. Funn antyder at det har vært steinalderbosetting her fra ca. 4000 f.Kr. og inn i den tiden vi vanligvis kaller jernalder. Ikke langt fra Bøsanden, på klubben under Mjeldberget ligger et felt med hustufter og gravrøyser i rullesteinstrandvollen. Formene på tuftene gjør det mulig at også dette feltet er fra yngre steinalder.

Bøsanden er også et yndet utfartsområde der midnattssola kan nytes i fine sommerkvelder.

Et arkeologisk utsiktspunkt
Engeløya er et hovedsted på jernalderhøvdingens norgeskart. I dag er Steigen en hovedstad på det arkeologiske kartet. Steigen er kumulert på pensumlistene i arkeologi, og et selvfølgelig innslag i alle avhandlinger om jernalderen i Norge.
I over hundre år har det vært drevet arkeologisk forskning i Steigen. Allerede i 1890-årene undersøkte O. Nicolaisen gravfeltet på Skogsholmen. Gerd Stamsø Munch ledet de omfattende undersøkelsene i Steigen Kirke i 1962. Tom Moltu skrev i 1988 en større avhandling om Engeløya, som også forteller om jordbrukets historie. Anne Karine Sandmo har laget et hefte om funnene på Engeløya, og arkeolog H. B. Bjerch har utarbeidet heftet som omhandler Steigen Fortidspark. Men det er først og fremst Harald Egenes Lund som har stått for de undersøkelsene som er kilde til vår kunnskap om maktsentret på Steig. Gjennom 20 år, fra 1940 til 1960 var han fast sommergjest på Engeløya. Han ledet utgravningene på Vollmoen under annen verdenskrig, og på Hagbardholmen og i Steigen gårdshaug i 1950-årene. Han registrerte fortidsminner, tegnet kart, fotograferte og skrev hundrevis av rapporter om funn, fortidsminner og opplysninger og historier fra gamle folk i bygda. Lund fortjener hederlig omtale for sin iver i utforskningen av de håløygske høvdingseter. Han fortjener dobbel ære fordi han også bygget opp igjen tufter og gravminner slik de var før undersøkelsene. Slik kan også vi oppleve disse kulturskattene i dag - i sitt opprinnelige miljø.

 

 

 

Publisert: 04.10.08 23:04
Sist oppdatert: 06.12.08 17:02